Ingen hvile i abortkampen

Kvinner kan ikke hvile på laurbærene, men må gjentatte ganger mobilisere seg om abortloven, sier vår talsperson Cathrine Linn Kristiansen.Den 25.05.18 gikk irene til stemmeurnene og stemte for å fjerne grunnlovsteksten som sier at et foster har like stor rett til liv som kvinnen som bærer på fosteret. Samme dag ble talsperson for FI, Cathrine Linn Kristiansen, intervjuet i Dagsavisen om abortrettigheter og kvinnekamp. Hun minnet blant annet om at vi aldri må ta abortrettighetene for gitt.

"Man må aldri undervurdere abortmotstandernes evne til å mobilisere seg, mener Kristiansen:– Og de har penger. Det ser man jo i land som Irland og Polen, at den katolske kirken kan stille med penger, i motsetning til kvinnebevegelsen som ikke har så mye. Det er stor maktubalanse mellom de motpolene."

Les hele intervjuet herFeministisk Initiativ mener at det er en menneskerett å få bestemme over sin egen kropp, og at dette også gjelder ved graviditet. Vi vil

• vil gi gratis abort for alle kvinner som ikke har tilgang til abort i sine hjemland
• at abortnemndene avvikles
• sette grensen for selvbestemt abort til 18 uker

Les mer om våre helsepolitiske standpunkter her

Vold mot kvinner er hatkriminalitet

Hva har Anders Behring Breivik, Peter Madsen og Toronto-gjerningsmannen til felles? Et sterkt ideologisk kvinnehat.

"Det finnes en patriarkalsk ideologi der menns kontroll av kvinners seksualitet er sentralt. Den graden av individuell frihet mange kvinner i dag har oppnådd, blir sett på som en trussel."

Det skrev styremedlemmer i F!, Line Schou, Maria Archontoulis og Cathrine Linn Kristiansen, i deres kronikk om kvinnehat. Kronikken, som ble trykket av Morgenbladet, forklarer det som for mange er skjulte sammenhenger mellom voldsutøvelse mot kvinner og mysogyni, eller kvinnehat.Les hele kronikken her!Tusen takk til våre flotte styremedlemmer for at de har skrevet denne veldig viktige kronikken!

Fi, Hugh Hefner og Kjetil Rolness

Pornokongen Hugh Hefners bortgang ble i 2017 kimen til en kronikkrig mellom Fi og Kjetil Rolness.Det startet med at flere offentlige personer roste Hefner for hans store bidrag til kvinnefrigjøring. Denne påstanden kunne ikke Fi la stå uimotsagt.I vår kronikk "Ingen tårer for en død hallik" i Morgenbladet bestred vi at Hefner hadde bidratt til kvinnefrigjøring. Tvert imot tjente han seg rik på objektivering av kvinner. Vår påstand var at hvis Hefner i det hele tatt forandret verden, var det ikke til det bedre og vi skrev:"For kvinner handlet den seksuelle revolusjonen om å eie sin egen kropp og seksualitet. Dette var Hefner aldri opptatt av. I stedet kuppet og kommersialiserte han den seksuelle frihetsrevolusjonen – og sørget for at den ble på menns premisser." 

Kjetil Rolness: Hva er galt med å hylle kvinnen som sexobjekt?

Vår kronikk i Morgenbladet fikk mysogynist og rikssynser Kjetil Rolness til å reagere. I helgekommentaren i Dagbladet "Kjetil Rolness: Kvinnen har makt som sexobjekt" svarte med å forklare oss at kvinner har makt som seksuelle objekter, og at feminister ikke forstår dette fordi vi er «begrepsrike og erfaringsfattige». Som fremste argument på at prostituerte har makt bruker Rolness eksempler fra TV-serien The Deuce, og siterer Camille Paglia når han skriver:

"Det er definitivt ikke en verden av uvillige kvinner. Ei heller er den drevet av mannlig mishandling. Det er en verden av showgirls, av overdådig kvinnelighet, en struttende stil som har sin egen besnærende seksuelle dragning, som de fleste unge på dagens eliteuniversiteter ikke har noen som helst kontakt med."

Rolness avslutter med å påstå at alle kvinner helst bare vil bli sett på som seksuelt attraktive og at vi derfor ikke kan klage på at vi blir objektivert. Dette sammensuriumet av en kronikk nødvendiggjorde et svar fra oss i Fi. 

Seksuell makt er ikke reel makt!

Teksten til Rolness i helgekommentaren var så aggressiv av vi forsto at vi hadde truffet godt med vår første tekst. Når et privilegium må forsvares, er det fordi det trues, og det var tydelig at Rolness ikke likte at vi rettet oppmerksomheten mot menns rett til å objektivere kvinner. Vårt svar i Dagbladet hadde tittelen "Seksuell makt er ikke reell makt" og startet med et oppgjør med påstanden om at kvinner har makt som objekter."Feminisme er kampen for å være subjekt i eget liv. By oss ikke noe så smått som den indirekte makten til å påvirke noen som er kåt på oss. Reduser ikke seksualiteten vår til noe som skal brukes for oppnå andre goder – og reduser ikke vår verdi til hvor «fuckable» vi er for menn som deg, Kjetil Rolness."Deretter forklarte vi i grove trekk hva som egentlig var kjernen i den seksuelle revolusjonen på 1960-tallet, hvilke mekanismer som var i spill og hvordan kampen for å kontrollere kvinners seksualitet fortsatt på går. Til slutt gjorde vi Rolness betimelig oppmerksom på at hans fremste kilde, The Deuce, faktisk er fiksjon. 

Den feministiske stemmen trengs

Etter vår siste kronikk ble det stille fra Rolness, men det varer sikkert ikke så lenge. Kronikkene viser at den feministiske stemmen trengs i samfunnsdebatten, og at det er ubehagelig for patriarkatet å høre den. Vi var tre fra Fi som satte våre navn på kronikkene, men hele partiet sto bak det vi skrev. Det er godt å vite at vi er en hel organisasjon med feminister som skal bekjempe de utdaterte holdningene til Rolness og hans like.

KrF(U) jobber for sorteringssamfunnet!

Det er ikke abortloven som åpner for sorteringssamfunnet – det er politiske partier som KrF som står for sorteringssamfunnet. Som fratar kvinner makt til å bestemme over egne kropper, eller som etterlater de skeive uten rettigheter alle andre har.  KrFU krever av moderpartiet at de skal stille krav om endringer i abortloven i eventuelle kommende regjeringsforhandlinger. Med begrunnelse om å bekjempe sorteringssamfunnet så vil de fjerne dagens mulighet for tvillingabort, og ha bort muligheten til eller klargjøre kriteriene for senabort basert på sykdom og mer.Det er ikke disse få tilfellene hvert år som skaper mulighet for et sorteringssamfunn. Sorteringssamfunnet kommer når vi vil sortere befolkningen i de som kan bestemme over egne kropper og liv, etter hvilket kjønn de har.Nettopp det å innføre selvbestemt abort var en måte å hindre og dempe denne sorteringen. Dette gav mer rom til likeverd, likebehandling, og likestilling, og ikke minst, kvinnefrigjøring!Begrensninger på dette, enten det er fastleger som skal slippe å henvise til abort, ventedager mellom konsultasjon og gjennomføring, eller muligheten til å gjennomføre en fosterreduksjon om man ser det er nødvendig, er alle måter å på nytt innføre sorteringssamfunnet.Da sorterer vi mellom menn og kvinner – i gruppen som kan bestemme over egen kropp og eget liv, og de som ikke kan det. Av og til hører vi historier eller leser tekster der man har snudd på dette. Knyttet det stigmaet og de begrensningene som i dag eksisterer rundt abort eller som blir foreslått for å utsette abortprosessen, til noe som er viktig for menn istedenfor. For eksempel gjennom forslag om ventetid og nemdbehandling for å få utskrevet viagra, bøter for forspillelse av sperm, eller ektefellesignatur knyttet til kjøp av kondomer.Dette fremstår som latterlig, og det er nok også intensjonen, men poenget er likevel klart:De begrensningene som enkelte ønsker å legge på kvinners liv, helse, og seksualitet ville aldri blitt akseptert som begrensninger på menns liv, seksualitet, og helse.  Kanskje vi heller skal gå andre veien og se på mulighetene for å utvide kvinners rett til å bestemme over egen kropp. Dette kan gjøres ved å utvide grensen for selvbestemt abort til 18 uker. Vi må også se kritisk på om abortnemden er den riktige måten å avgjøre senabortene: det kan være at dette best avgjøres i dialog mellom legen og kvinnen alene.Sorteringssamfunnet lever også i beste velgående fra før, for andre grupper. For eksempel for homofile, lesbiske, transpersoner eller andre seksuelle og kjønnsidentitets- minoriteter. Religiøse trossamfunn har full mulighet til å diskriminere LHBTQIA+-personer etter eget ønske.Hvis vi skal se til nettopp KrF, så er det deres kamp nasjonalt og lokalt mot likekjønnede ekteskap som skaper sorteringssamfunnet. For ikke å snakke om protestene til Bergen KrF mot regnbueparaden eller kravene om at det i mangfoldsplanen må stå et punkt om å anerkjenne de som ikke tolererer andres kjønnsidentitet, seksuelle legning, eller samlivsformer.  Det er dette som er sorteringssamfunnet!Nei, Ida Lindtveit, det er ikke ved de få aborttilfellene som du sikter til at sorteringssamfunnet skapes. Sorteringssamfunnet skapes ved at Knut Arild Hareide og du krever endringer i abortloven, eller når Trygve Birkeland i Bergen KrF krever toleranse for sin og andres intoleranse.Vi vil kjempe mot sortering, gjennom å jobbe for inkludering, likeverd og likestilling. Og vi vil fortsatt kjempe for retten til å råde over vår egen kvinnekropp. Skrevet av:Sunniva Schultze-FloreyStyremedlem og Stortingskandidat Feministisk Initiativ HordalandChristian LomsdalenStyremedlem og Stortingskandidat Feministisk Initiativ Hordaland

Derfor trenger vi lov om samtykke

En voldtektslov basert på samtykke til sex, vil legge ansvaret der det hører hjemme, skriver Sunniva Schultze-Florey.I torsdagens BT kan vi lese om en dom som nylig er avsagt i Bergen tingrett, der en nå 17 år gammel gutt er frikjent for voldtekt – selv om han hørte den nå 18 år gamle kvinnen si nei, og at hun gjorde motstand. Det er visst ikke nok for å bli dømt for voldtekt i Norge i 2016. Når skal en da kunne dømmes for voldtekt?Dommen i Hemsedalsaken og en rekke andre saker viser at rettssikkerheten til voldtektsofre ikke er god nok i Norge i dag. Hvordan kan en så løse dette problemet? Ikke ved å stille meddommerne personlig til ansvar for sakens utfall, slik BT legger opp til ved å kontakte dem.At så få voldtekter blir anmeldt i Norge, og av dem igjen at så få blir domfelt, er ikke de enkelte meddommernes personlige ansvar. Vi har et systematisk og strukturelt problem som krever større løsninger.Se også våre åtte krav i kampen mot voldtekt. En mulig løsning kan være å endre voldtektslovgivningen, fra å være basert på vold og makt, til å være basert på samtykke. I dag er det slik at for at noe skal være en voldtekt i straffelovens forstand, må gjerningspersonen ha brukt «vold eller truende atferd» for å skaffe seg sex, eller at personen har hatt sex med en som «er bevisstløs eller av andre grunner ute av stand til å motsette seg handlingen».Med en slik lovgivning er spørsmålet: Brukte overgriper tilstrekkelig med vold? Var det tilstrekkelig truende til å være «truende» i lovens forstand? Var offeret virkelig bevisstløs? Var offeret så ute av stand til å motsette seg handlingen at det regnes som «ute av stand» i lovens forstand?De fleste voldtekter skjer ikke ved at en ukjent mann hopper ut av buskene og truer deg til sex. Voldtekt skjer for det meste i relasjoner der offer og overgriper kjenner hverandre. Oft blir offeret så lammet av skrekk og kjemper ikke aktivt mot. Dette er like fullt en voldtekt.Dersom vi derimot innfører en voldtektslovgivning som er basert på samtykke, vil definisjonen av voldtekt være sex uten samtykke. Da blir spørsmålet: På hvilken måte sikret gjerningspersonen at det forelå samtykke? Og var det et samtykke i lovens forstand?En slik lov vil legge ansvaret der det hører hjemme, hos overgriper, ikke hos offer. Med dagens voldtektslovgivning er kroppene våre seksuelt tilgjengelige til vi har motsatt oss handlingen. Dette er jo egentlig helt bakvendt når vi begynner å tenke på det. Vi bør heller ha det sånn at ethvert menneske har rett til å bestemme over sin egen kropp og seksualitet, at vi må ha et ja på plass først.Et vanlig argument mot samtykkelovgivning er at det blir rart å skulle spørre hverandre direkte om vi vil ha sex. Vil det ikke ødelegge stemningen? Dersom det er kleint å spørre om den andre virkelig vil, har vi en lang vei å gå på kommunikasjon om sex.I Norge er grovt uaktsomt voldtekt kriminalisert, men det er overraskende få som blir dømt for det. Hvorfor brukes ikke denne bestemmelsen mer? Politiet sliter med etterforskningen av seksuallovbrudd. Det er lite penger til det, og de som jobber med det slutter raskere enn i andre avdelinger i politiet. Dette fører til dårligere etterforskning, som kan i sin tur gjør at feil sak blir påtalt, og at feil sak blir henlagt.Videre er ikke bevisbedømming en del av dommerne sin utdanning. Det er en svakhet ved rettssystemet vårt, særlig fordi det er en utbredt forventning til at voldtektsofre skal kjempe imot og skrike, mens det ofte ikke skjer fordi de fryser av skrekk. Dette er en del av bevisbedømmelsen i voldtektssaker.Det aller viktigste er likevel forebygging. Det kan nok gjøre situasjonen en del bedre om rettssystemet fungerer og reagerer på en voldtekt med en fellende dom. Men du er like fullt utsatt for en voldtekt. Vi tror at en samtykkelov vil forebygge voldtekt, da tror vi at vi vil få en holdningsendring i samfunnet.Motivasjonen vår for en samtykkelov er ikke nødvendigvis å få flere dømt for voldtekt, men å forebygge voldtekt. Vi vil både ha færre ofre for voldtekt og færre som må leve med at de har utsatt noen andre for en voldtekt.Innlegget ble publisert i Bergens Tidende 02.11.16. 

Rosa klassekamp

Klassekampen beskylder Feministisk initiativ for å være klasseblinde. Her er vårt svar – med vår interseksjonelle feminisme er vi pådrivere i en ny og felles likestillingskamp. I KK lørdag 29. oktober skriver Maria D. Sandvik om feminisme og klassekamp. Vi i Feministisk initiativ blir beskyldt for å være klasseblinde, basert på en uttalelse fra en anonym og tilfeldig Fi-sympatisør etter et arrangement skribenten har vært på. Dette er en spesiell måte å drive journalistikk på. Det er ikke slik at alle sympatisører nødvendigvis mener det samme som partiet. Vi har snakket med Rødt-sympatisører som mener at kvinnekamp splitter arbeiderklassen. Vi har møtt SV-sympatisører som mener at kvinnekamp i Norge er unødvendig fordi kvinner har det mye verre i andre land. Skulle vi hatt det som utgangspunkt for en kritikk av de partiene? Selvsagt ikke, det ville vært useriøst og gitt en feil fremstilling av hva partiene står for. Undertrykking basert på klasse er en av de viktigste formene for undertrykking i dag. Det er en del av bakgrunnen for våre krav om likelønn, rett til heltid og 6-timersdag. Interseksjonalitet er en maktanalyse av hvordan ulike undertrykkende normer virker sammen og er avhengige av hverandre. Det handler ikke om hvem det er mest synd på eller hvem som faller mest utenfor. Vi har savnet politikk som speiler hvor mangfoldig Norges befolkning er og ønsker å gjøre noe med det.Vi har ikke reell likestilling. Det er et faktum at menn tjener mer penger enn kvinner, de økonomiske ressursene er ulikt fordelt. Det er heller ikke slik at alle kvinner tjener prosentvis like lite av det menn tjener. Tallene er forskjellige basert på klasse, hudfarge, statsborgerskap, funksjonsvariasjoner osv. Det samme gjelder for menn med en annen hudfarge enn hvit, et annet statsborgerskap enn norsk og/eller ulike funksjonsvariasjoner. Dette er med andre ord ikke knyttet til bare kvinnekamp og klassekamp alene, men til en felles likestillingskamp.Det er heller ikke likestilling når det kommer til representasjon i folkevalgte organ og styrene med makt og innflytelse. Her er flertallet hvite, funksjonsfriske, heterofile menn fra middelklassen. Med 40%-regelen for børsnotering kom flere kvinner inn i styrene, men disse er for det meste hvite, funksjonsfriske, høyt utdannede kvinner fra middelklassen. Videre er ikke reproduksjonsarbeidet likt fordelt. Med dettes menes ikke bare graviditet og fødsel, men alt ulønnet omsorgsarbeid og husarbeid. Avslutningsvis er menns vold mot kvinner et så utbredt problem, at selv om vi ville fått fikset de tre første grunnene til at vi ikke har full likestilling i Norge i dag, ville vi likevel ikke vært likestilt før vi får bukt med denne voldskulturen. Feministisk initiativ ønsker at du skal ha like mye makt som alle andre til å påvirke ditt eget liv og samfunnet du lever i – uavhengig av kjønn, seksuell orientering, kjønnsidentitet, alder, sosioøkonomisk bakgrunn, funksjonsvariasjoner, livssyn, hudfarge, etnisitet og statsborgerskap. Intet mindre!

Homokamp + kvinnekamp = sant?

Ikke alle feminister er skeive, men alle skeive burde være feminister, mener Anette Basso i Feministisk initiativ. Årets Skeive dager har fått en alvorlig ramme, etter masseskytingen på en nattklubb for LHBT-folk i Orlando, som tok 50 menneskeliv. Det grusomme angrepet på hovedsakelig ikke-hvite kvinner, menn og transpersoner, skjedde dagen etter at Regnbuedagene i Bergen slo rekorden for deltakelse i paraden. Vi har samles i sorg den siste uken. Hvordan kan vi jobbe videre for et mer inkluderende samfunn, sammen? Uten likestillingskampen for kvinner og LHBT-folk hadde Norge vært et helt annerledes land i dag, og ikke med et positivt fortegn. Vi kan med rette feire framgang. Men som lederen for FRI - Foreningen for kjønns- og seksualitetsmangfold Ingvild Endestad nylig skrev i Aftenposten, er homokampen langt i fra over. Ethvert trekk for likestillingen svares med mottrekk verden over. Feminister og skeive - og skeive feminister - har alt å vinne på å stå sammen i kampen for likestilling. Da må et interseksjonelt feministisk perspektiv inkluderes i LHBT-politikken - og motsatt. Ikke homogene grupperSom feminist mener jeg den rådende kjønnsmaktsordningen er avgjørende for mangelen på likestilling, verden over. Men for å oppnå likestilling må feminisme inkludere mer enn «bare» kjønn. Interseksjonalitet handler om å se alle former for undertrykkelse og privilegier samlet. Vi ser ikke ikke sexisme, rasisme og homofobi som separate fenomener, vi ser sammenhengene mellom dem. Vi ser at menneskerettighetene våre påvirkes av hvilke kjønnsorganer vi har, hvem vi blir forelsket i, hudfargen vår eller fargen på passet vårt. Feminister er ikke en homogen gruppe. Det gjelder også LHBT-gruppen. Vi er mangfoldige, med ulik partitilhørighet og ulike prioriteringer. LLH endret nylig navn til FRI - Foreningen for kjønns- og seksualitetsmangfold, blant annet for å hedre mangfoldet. Selve LHBT-betegnelsen justeres stadig, som LHBT+ eller LHBTQIA+, altså lesbisk, homofil, bifil, trans, queer, intersex og aseksuell+. Det er et viktig signal. Like viktig er det at vi ikke er blinde for de maktstrukturene som faktisk er rådende i samfunnet vårt. Det er en forskjell på hva en ønsker skal være virkeligheten og det som faktisk er reellt.Mangler interseksjonelt perspektivTa sexkjøpsloven som eksempel. Fi synes det er synd at FRI i likhet med Amnesty ønsker å avkriminalisere sexkjøp og hallikvirksomhet. Fi ønsker et samfunn uten prostitusjon. Vi ønsker at de prostituerte, som i størst grad er kvinner men også skeive av flere kjønn, gis muligheter til å komme seg ut av prostitusjon.Vi ønsker at kjøperne, som i størst grad består av menn, holdes ansvarlige, sammen med hallikene. Vi krever også en antirasistisk perspektiv, når vi vet at ikke-hvite, urfolk og andre minoriteter er kraftig overrepresenterte i prostitusjon.FRI og Amnesty ønsker at «sexarbeid mellom samtykkende voksne mennesker» skal være lovlig. Forutsetter ikke samtykke reell valgfrihet? FRI og Amnesty støtter opp om de relativt privilegerte få, framfor de sårbare mange. Fi mener det går an å ivareta rettighetene til dem som er tvunget til, men også fåtallet som velger å selge sex, og samtidig være klar på at vi ikke ønsker et samfunn som legger til rette for sexkjøp. Vi er derimot enige i at gode hjelpetiltak og exit-alternativer forutsetter en vilje til å prioritere disse sakene politisk - og det har Fi.LHBT med kjønnsbriller, feminisme med skeive brillerVi behøver en inkluderende og interseksjonell LHBT-politikk, med et nødvendig kjønnsperspektiv. Allerede på 70-tallet satte Kvinnegruppa i AHF (Arbeidsgrupper for homofil frigjøring) likhetstegn mellom lesbisk kamp og kvinnekamp. I dag stiller vi flere spørsmål. Hvilke særegne privilegier og utfordringer har en som mann og homo, som kvinne og bifil, som jente og trans, som barn og intersex? Med et interseksjonelt perspektiv er vi bevisste på hvithetsnormen og funksjonsnormen, og for klassediskriminering. Hvem er mest utsatt for vold og fra hvem? Hva med eldre skeive? Skeive flyktninger? Feminismen må på samme måte ha et skeivt perspektiv. I fjor høst ble det debatt omkring transtematikken blant norske feminister. Jeg blir overrasket og opprørt når enkelte feminister ikke inkluderer transpersoner i våre rekker, eller vil ta innover seg nye analyser eller begreper omkring kjønn og kjønnsidentitet. Det er usolidarisk og umoderne. Feminismen må være transinkluderende, like fullt som den må være antirasistisk og kroppsaksepterende. Den må tåle kritikk og være kritisk. Om feminister er blinde for sine egne privilegier som hvite eller streite (eller begge deler) kan det utgjøre en trussel mot det vi faktisk jobber for å oppnå: Frigjøring fra all diskriminering og undertrykkelse, og likestilling for han, hun og hen. Avskaff heteronormenVi som er feminister, skeive og skeive feminister av alle kjønn kan sammen utfordre og avskaffe heteronormen. Heteronormen er en seiglivet norm, som tar utgangspunkt i at mennesker av ett kjønn har en seksualitet som retter seg mot et annet kjønn. Den påvirker overraskende store deler av samfunnet vårt, ikke bare forholdet mennesker imellom. Heteronormen, sammen med forestillingen om et strengt binært kjønnssystem, funker fint for majoriteten som passer inn og ikke fullt så bra for de av oss som bryter med dem. Fi vil styrke prosjekter som FRI´s Rosa kompetanse. De bruker normkritikk som verktøy når de tilbyr faglig bistand og undervisning om kjønns- og seksualitetsmangfold. Vi ønsker at vår felles normkritikk blir et selvsagt verktøy når skolebøker forfattes, helsepolitikk utformes og politifolk skoleres. Feministisk initiativ vil gjerne bli utfordret på LHBT-spørsmål, av FRI og andre. Nå går vi i paraden, bak rosa faner. Vi feirer framgang. Vi markerer at dagene er tuftet på beinhard politisk kamp og aktivisme. Vi hedrer de som gikk i front og tok plass. Vi sørger over liv som har gått tapt, i møte med hat og vold. Vi tar kampen videre – sammen. Sant?

Seksualundervisning er nøkkelen!

Feministisk initiativ mener en seksualundervisning som tar grensesetting og samtykke på alvor, er selve nøkkelen til å få antallet festvoldtekter ned.

Festvoldtektene politiet varslet om i BA 5. juli kan bare løses med preventive midler, mener vi. Elevinspektør Stig Hammersland ved Sandsli videregående skole peker på det han mener er problematiske holdninger hos en del ungdommer angående definisjon på voldtekt, og særlig hvor grensen mellom sex og voldtekt går.Mange av ungdommene vet ikke at det faktisk er voldtekt når den andre personen er for beruset eller dopet til å kunne gi et tydelig samtykke til den pågående seksuelle aktiviteten.Alle skoleelever i Norge må få alderstilpasset seksualundervisning gjennom hele skoleløpet. Dette innebærer med andre ord at elevene må få praktisk informasjon om kropp, prevensjon og så videre. Like viktig er kunnskap om kjønnsidentitet, vår mangfoldige seksualitet - og ikke minst må det være et gjennomgripende fokus på grensesetting, entusiastisk samtykke, normer og kroppslig integritet.Det er veldig mye bra arbeid som allerede foregår i skolene. Et eksempel på dette er Uke Sex i regi av foreningen Sex & Politikk, samt Stiftelsen Sex & Samfunn som på oppdrag fra Oslo kommune tar i mot alle tiendeklassingene for å gi dem god, nyttig og omfattende seksualopplysning.Ved å innføre denne metoden i Bergen vil man kunne sikre at alle elevene får den samme, nødvendige innsikten - selv om vi i Feministisk Initiativ mener at dette må starte lenge før tiendeklasse.I tillegg til skolens seksualundervisning tar politiet også opp voldtektsproblematikken når de er på skolebesøk. Dette er et veldig bra og helt nødvendig tiltak, men likevel skjer dette altfor sent i skoleløpet når vi vet at mange er seksuelt aktive allerede i 10-12-årsalderen.Samtidig mener Bente Liland fra politiet at unge(fortrinnsvis jenter) "ikke må sette seg i en tilstand som gjør en sårbar for å bli utsatt for overgrep". Denne uttalelsen tar Fi sterkt avstand fra, da den impliserer at offeret har ansvar for å unngå overgrep. Å lære om kroppslig integritet og entusiastisk samtykke har ingen verdi dersom ikke en autoritet som politiet selv er bevisst på egen språkbruk rundt temaet.Feministisk initiativ har programfestet at vi ønsker at alle skoleelever i Bergen og Hordaland skal gjennomgå en omfattende og obligatorisk seksualundervisning basert på normkritikk. I denne undervisningen skal nettopp grensesetting, fokus på et entusiastisk samtykke, samt gode holdninger til andre menneskers integritet være en del av innholdet.Disse holdningene må bygges gjennom hele skoleløpet og være tuftet på respekt for sin egen og andres kroppslige, seksuelle, og psykiske integritet.Seksualitet er ikke et tema som elevene først forstår ved kjønnsmodning, men noe man bør begynne med tidlig, vende tilbake til flere ganger og lære å forstå i mange ulike sammenhenger. Elevene må blant annet lære at bare et entusiastisk ja er et gyldig samtykke til sex. For det er nettopp det som er nøkkelen til å få ned det økende antallet festvoldtekter.Vårt ansvar som voksne er å gi barn kunnskap om og forståelse for samtykke og integritet. Dette er verktøyene de må ha - lenge før vi tror det blir aktuelt - for å kunne gjenkjenne situasjoner der de selv står i fare for å bli seksuell overgriper eller offer.

Kampen mot voldtekt begynner i barnehagen

Feministisk initiativ vil gi norske skoleelever og barnehagebarn en seksualundervisning som er normkritisk, som fokuserer på grensekunnskap og samtykke, og som er alderstilpasset.11 prosent av norske kvinner og 1 proset av norske menn rapporterer å ha blitt voldtatt, halvparten før de fylte 18. Når vi vet at de fleste voldtekter begås i relativt nære relasjoner – av kjærester, venner, bekjente og gjester på fest – er det tydelig at det er her størsteparten av innsatsen bør ligge.Seksualundervisningen elevene mottar i norsk skole i dag starter for sent, er for teknisk, og er for tilfeldig til at den kan sies å fungere godt for norske ungdommer. På sitt beste kommer det nok mye godt ut av den, men det er nok trygt å si at den i hovedsak overser de viktigste problemstillingene som seksualundervisningen burde ta opp. Grensesetting, normkritikk, nytelse, og aksept. Derfor er det viktig at seksualundervisningen i norsk skole revolusjoneres og forbedres.Det viktigste vi kan gjøre for å bekjempe voldtekt er å sørge for at de ikke skjer i utgangspunktet. Når vi vet at de fleste voldtekter begås i relativt nære relasjoner – de blir begått av kjærester, venner, bekjente og gjester på fest, da er det tydelig at det er her størsteparten av innsatsen bør ligge.Derfor er holdningsarbeidet det viktigste, men langt fra det eneste, virkemiddelet vi kan benytte oss av i kampen mot dette samfunnsproblemet. Andre nyttige virkemidler er å innføre saksbehandlingsfrister for sedelighetssaker hos politiet, slik som det i dag er for voldssaker.For å sikre at seksualundervisningen blir god nok så er det noen momenter som bør ligge til grunn:1. Elevene bør få årlig, alderstilpasset og tilrettelagt seksualundervisning fra barnehagen til de går ut av videregående.2. Hovedfokuset må ligge på grensesetting, integritet, og behovet for et entusiastisk ja.3. Seksualundervisningen må fremme aksept for ulike identiteter, legninger og variasjoner i kjønnsuttrykk.4. Kritikk av normer, trange kjønnsrolleforventninger og sosial skam knyttet til sex.5. Den teknisk-reproduktive siden av dagens seksualundervisning må dempes noe og fokuset må i større grad handle om sex for nytelsens skyld.6. Det må informeres om pornoens manglende sannhetsgestalt og de problematiske sidene ved pornografiproduksjonen.7. Seksualundervisningen må inn i lærerutdanningen. Den er der ikke i dag. Allikevel forventer vi at lærerne skal være gode og kompetente også på dette feltetSituasjonen i dag er at elevene får sporadisk seksualundervisning noen få ganger i løpet av grunnskolen. Dette skjer langt fra hvert år, starter først i 4-5. klasse og er ferdig før elevene er ferdige med tiende-klasse. Det er definitivt ikke slik at mine videregående elever er ferdig utlært på dette området. Så dette må det gjøres noe med.Organisasjoner som Sex & Samfunn og Sex & Politikk arbeider i dag praktisk og politisk for å gjøre noe med dette. Sex & Samfunn gjør dette gjennom å tilby gode og kvalitetssikrede seksualundervisningsopplegg til alle Oslos tiende-klassinger.Sex & Politikk gjør dette i dag med utviklingen av opplegg som skal være årlige, alderstilpassede og med fokus på andre sider av seksualundervisningen enn det rent tekniske. Dette arbeidet må vi støtte opp under samtidig som dette forbedres ytterligere gjennom fokuset på de 7 punktene jeg har trukket frem overfor.Det er også viktig at en slik forbedre seksualundervisning kommer inn i barnehagene. Alderstilpasning hører naturlig nok med også her, og det er mange sider knyttet til seksualundervisningen som barnehagebarn vil forstå.Særlig viktig er fokuset på grensesetting for bekjempelse av voldtekt og overgrep, men også temaer som variasjoner i kjønnsuttrykk, legning og identitet er gode temaer å begynne med.Kampen mot voldtekt og overgrep begynner i barnehagen og må fortsette gjennom hele skolegangen. Hansken kastes herved og utfordringen til Torbjørn Røe Isaksen, Audun Lysbakken, Henrik Asheim, Trond Giske, Iselin Nybø og resten av landets skolepolitikere er klar! Gi norske skoleelever og barnehagebarn en alderstilpasset, normkritisk og grensesettingsfokusert seksualundervisning nå!Tidligere publisert på BT sine nettsider 8. mars 2016. 

Kvinner blir drept mens vi venter på regjeringen

Vi kan ikke tillate oss å kalle Norge verdensmester i likestilling før vi klarer å stoppe varslede partnerdrap. Feministisk initiativ krever at regjeringen nedsetter en uavhengig havarikommisjon for utredning av hvert enkelt partnerdrap for å lære og ansvarliggjøre offentlige aktører.Forrige uke var det en stor konferanse i regi av Oslo universitetssykehus om partnerdrap. Hvert fjerde drap i Norge er partnerdrap. Flertallet av drapene ble begått av menn som hadde utøvd vold i forholdet. Selv om drapsoffer har vært i kontakt med helsevesen, politi, hjelpeapparat før drapet, klarte ingen å hindre drapene! Det er uakseptabelt.Partnere eller eks-partnere begikk halvparten av drapene i 2015. Et av de farligste tidspunktene i en kvinnes liv er når hun skal forlate en partner. Vi må nedsette en uavhengig havarikommisjon for utredning av hvert enkelt partnerdrap i Norge.Halvparten av drap begått av partner eller eks-partner23 personer ble drept i 22 drapssaker i Norge i 2015. Det er det laveste drapstallet siden politiet begynte å føre statistikk i 1990, ifølge tall Kripos la frem for en uke siden. Halvparten av drapene var begått av partnere eller eks-partnere.På verdensbasis estimerer FN at halvparten av kvinner som blir drept, blir drept av en kjæreste, elsker, ektemann, eks-partner. Et av de farligste tidspunktene i en kvinnes liv er når hun skal forlate en mann.For ikke lenge siden kunne vi lese om at Kristiansand tingrett ga en mann strafferabatt i en voldssak fordi kjæresten var utro. Skal vi virkelig tro at menn utøver vold eller dreper sine eks-koner eller kjærester på grunn av et knust hjerte eller på grunn av sorg? Eller kan vi si sannheten og si at menn dreper sine kjærester fordi de vil kontrollere dem, fordi de tror de eier dem.Menn som dreper sine kjærester har ofte en tendens til å være sjalu og kontrollerende, de føler at de har rett på «sin» kvinne. Når kvinnene da ønsker å forlate dem, er siste mulighet for å opprettholde total kontroll å drepe dem. De vil heller at kvinnene skal være døde enn å akseptere å bli avvist eller tanken på at kvinnen er et fritt individ som kan ta sine egne valg.Familietragedier? Media vil ofte fremstille disse sakene som familietragedier. Det var ikke en familietragedie når ektemannen til Nilofer Naseri klemte henne rundt halsen slik at hun ikke fikk puste, for så å stikke henne flere ganger med kniv i halsregionen. Det var ikke et knust hjerte som drev han til å drepe henne, det var at han ikke kunne la henne leve som en fri kvinne. Tragedien i denne saken er at hun hadde anmeldt mannen flere måneder tidligere og samme dagen(!) hun ble drept. Tragedien er at hun kunne blitt reddet. Nilofer Naseri er ikke den eneste som anmeldte ektemannen sin for så å ikke få den beskyttelsen hun trengte.I perioden 1990 – 2012 et av fire drap begått i Norge partnerdrap. I 7 av 10 av drapene hadde det vært meldt om voldsepisoder i forkant. Med andre ord kunne flere av disse kvinnene blitt reddet. Men systemet sviktet dem, og de måtte betale med livet sitt.Kvinnebevegelsen og krisesenterbevegelsen har krevd en havarikommisjon lenge. Det vil gi er kunnskap for å forebygge og unngå at flere liv går tapt. Men nå haster det! Vi krever at regjeringen setter ned en uavhengig gruppe for å utrede hvert enkelt partnerdrap i Norge. Å forlate en mann kan være livsfarlig, også i Norge. Vi har ingen kvinner å miste.

Ingen eier feminismen

Feminister er ingen homogen gruppe. Vi er rosa, grønne, røde og blå, liberale, radikale og interseksjonelle, mener Anette Basso i Feministisk initiativ Bergen.Å forene feminister - går det an? I forkant av 8. mars har der vært bruduljer mellom feminister i ulike leire. La det vært sagt først som sist: Ingen eier feminismen. Verken Feministisk initiativ, SV, Kvinnegruppa Ottar eller Unge Venstre. Ingen organisasjoner eller partier kan legge beslag på en idéretning med en historie som strekker seg flere hundre år bakover i tid.Feminismen som bevegelse fungerer best når vi har en felles sak å kjempe for eller mot. I 2014 raste debatten om reservasjonsretten. Vi gikk samlet i rekordstore 8.mars-tog. Dette regnes av flere som det utløsende skjelvet som satte den fjerde feministbølgen i Norge i gang for alvor.Bølger kan bryte i ulike retninger. Feminister er ingen homogen gruppe. Vi er rosa, grønne, røde og blå, liberale, radikale og interseksjonelle.Uenige om sexkjøpslovenDebatten om sexkjøpsloven skaper høyest temperatur både i lukkede kvinneforum og på åpen spalteplass. Vi er uenige om hva som tjener samfunnet så vel som de prostituerte og sexarbeiderne best.Jeg ønsker ikke et samfunn som tilrettelegger for sexkjøp og som støtter opp under menns berettigelse til å utnytte kvinners, transpersoners og andre menns kropper. Feministisk initiativ vil beholde og håndheve loven, og styrke hjelpetiltakene. Vi vil begrense etterspørselen og styrke arbeidet med å gi kvinner (og menn) i prostitusjon levedyktige alternativer og en vei ut. Prostitusjon hører ikke hjemme i et virkelig likestilt samfunn.Motstand mot nasjonalisterHva kan vi samles om på 8. mars? Jeg stiller under parolen «Ut med rasistene, inn med feministene!». Dette er mer enn et fengende rim. I nabolaget mitt på Nordnes har den såkalte Motstandsbevegelsen erklært bydelen for en «nasjonalsosialistisk sone». I flere byer marsjerer Odins Soldater for å «beskytte» norske kvinner.Som feminist og antirasist tar jeg sterk avstand fra fremmedhat og rasisme forkledd som kvinnekamp og «beskyttelse». Jeg støtter ikke deres ideer om én nasjon, ett folk, to kjønn og en kjernefamilie. De frykter det jeg vil forsvare: Likeverd, medmenneskelighet og mangfold.La det også være klart: Kvinner er ikke deres eiendom til å beskytte. Jeg behøver ikke beskyttelse fra menn i svarte hettejakker eller brune skjorter - jeg behøver at menns vold er noe kvinner ikke må beskyttes mot, uansett hvilken hudfarge, statsborgerskap eller livssyn de har. Det håper jeg feminister flest kan stille seg bak.De som støtter Odins Soldater og lignende krefter beskylder norske feminister for å være navlebeskuende. Vi bryr oss om «småting» og vi bryr oss ikke om minoritetskvinnene.Grenseløs feminismeSlike påstander er ikke bare ukorrekte, de er et hån. Norske feminister tilhører selv ulike minoriteter og noen har selv opplevd å være på flukt. Vi jobber aktivt for og med kvinner i andre land, for tilgang til utdanning for jenter i utviklingsland, abortrettigheter for kvinner i Brasil og bistand til voldtatte yazidi-kvinner. Feminister i Bergen går under paroler som «Internasjonal solidaritet - støtt kvinnekamp i hele verden». Vi lytter til hovedappellen fra kurdiske Veman Abdulaziz. Vi deltar på paroleverksted på Empo Flerkulturelt Ressurssenter.Vi hever også stemmene mot trange kjønnsroller og for sekstimersdagen, mot «samlebåndsfødsler» og for egne krisesentre for kvinner i rus. Vi arbeider både mot kroppspress og mot tvangsekteskap, fordi det går an å ha flere tanker i hodet samtidig. Feminismen i 2016 er grenseløs.Feminister kan forenesI år går jeg i 8. mars-tog med Feministisk initiativ. Vi står for en flerstemt og inkluderende feminisme. Vi er kvinner, menn og transpersoner, skeive og streite, arbeidere og akademikere, med funksjonsvariasjoner og varierende grad av pigment i huden vår. Vi er ulike, men vi krever å få delta i samfunnet på like vilkår.Feminister kan med hell forenes, men feminister kan ikke enes om alt, alltid. Min appell er at vi møter hverandre med respekt og holder blikket festet på målet: Frigjøring fra all diskriminering og et likestilt samfunn for alle.Tidligere publisert på BT sine nettsider 8. mars 2016. Foto av Fred Ivar Utsi Klementsen

Et historisk vedtak for døve

Veldig mye gjenstår før døve og hørselshemmede kan kalle seg like verdifulle i samfunnet som hørende, mener Helene Sæle i Feministisk initiativ Bergen.Onsdag 17. februar 2016 ble Bergen historisk. For første gang har et bystyre i Norge vedtatt å tegnspråktolke og tekste fremtidige bystyremøter. Enstemmig til og med!Dette er et viktig prinsipielt skritt mot et tilgjengelig samfunn, der døve og hørselshemmede har mulighet til å delta i og påvirke demokratiske prosesser på alle nivåer. Hurra for Rødt som fremmet forslaget, og hurra bystyret som enstemmig vedtok!Men - et veldig viktig men – dette er ikke nok. Vi kan ikke klappe oss på skuldrene og tenke oss ferdige og at Bergen nå er så flott og tilgjengelig.Få på plass et nødvarslingssystemDet finnes for eksempel overhodet ingen politisk vilje til å få på plass et nødvarslingssystem som døve kan bruke. Teknologien finnes i blant annet Sverige, Island og Danmark, og norsk løsning var lovet å være på plass 31.12.15 – ingenting er ennå klart. Dersom viljen hadde vært tilstede, er det utviklet løsninger som kan være på plass landsdekkende innen 2-4 måneder. I stedet vil Justisdepartementet heller utrede i det uendelige noe de alle allerede utredet i over 3 år.Styrke tolkeordningenDøve kan fremdeles ikke være spontane etter normal arbeidstid – da det fremdeles ikke finnes ikke et tilfredsstillende tilbud for å få tegnspråk- eller skrivetolk etter klokken halv fire på hverdager. Dette gjelder også sykdom og ulykker. Arbeids- og velferdsdirektoratet har sagt nei til drifting av akuttolketjeneste – det var for dyrt å sikre døves liv og helse. Det finnes heller ikke noen tilfredsstillende ordning med tolk på legevakt/sykehus/politihus – noe som kan ordnes lokalt.Inkluder oss i folkefestenHer i Bergen blir døve og hørselshemmede konsekvent oversett når det arrangeres folkefest. Da Aung San Suu Kiy kom til Bergen var det ikke tolk til stede. Da det ble invitert til folkefest 17. mai i fjor svarte ikke kommunen på interesseorganisasjonenes henvendelser. Å kalle døve er fullverdige borgere i Bergen ville være å lyve. I BTs #kandulove før valget var det få av partiene som nå sitter ved makten som faktisk kunne love at tilgjengelighet for døve og hørselshemmede var noe de ville prioritere.Vi i Fi forventer derfor at Bergen kommune nå mener alvor og sørger for at offentlige arrangementer blir tilgjengelig for døve og hørselshemmede, at det snarest utredes en ordning med tegnspråktolker som skal betjene legevakt, sykehus og politiet – og sist men ikke minst – at det kommer på plass en nødmeldetjeneste for døve.For husk: dersom jeg kommer først til ditt eller dine barns ulykkessted, så kan ikke jeg varsle. Ditt barns liv avhenger av min mulighet til å varsle.Igjen, hurra for bystyret - Fi følger spent med på fortsettelsen.Dette er en uforkortet versjon av et innlegg i papiravisen BT 19. februar 2016.

Velmente råd forsterker voldtektskultur

Vi må gi forkjørsrett til feministisk politikk mot voldtekt, mener Feministisk initiativs Cathrine Linn Kristiansen.Mange går hjem fra utesteder og fester i de lyse, varme sommernettene. For kvinner er dette imidlertid dum oppførsel, skal vi tro politiet. Etter gruppevoldtekten på Kongsberg i forrige uke uttalte en politibetjent: «Å bevege seg rundt alene og være beruset er dumt». Nettavisen skrev tidligere i år: «Politiet til kvinner på byen: - Reis hjem sammen, gjerne i en taxi slik at alle kommer seg trygt hjem. Etterforskningsleder sier kvinner aldri må gå på nachspiel med fremmede menn og sove over».Slike råd fra politiet kommer ofte i kjølvannet av at voldtektssaker får medieoppmerksomhet. Jo da, det kan være lurt å ta noen forholdsregler, men hva er symboleffekten av at politiet alltid fokuserer på kvinnenes atferd? Eller til og med aktivt fordømmer den, som politibetjenten på Kongsberg gjorde, da han stemplet en voldtatt kvinnes atferd som dum?Uttalelsene kommer ikke et kulturelt vakuum, vi har lange tradisjoner for å fordømme og stemple kvinner for deres seksuelle atferd. Det fins et stort utvalg av negative uttrykk for kvinner som har mange sexpartnere eller flørter med for mange. Det er fortsatt et kulturelt skille mellom «ordentlige jenter» og de som er «tvilsomme, lettlivede, billige, løsaktige» osv. Her er det store variasjoner i holdninger mellom ulike sosiale miljøer og ikke minst etter alder.Dette er relevant i voldtektssaker fordi overgripere ofte vil rettferdiggjøre sine handlinger ved å plassere offeret i den andre kategorien kvinner, de som ikke fortjener respekt, de som kan skylde seg sjøl. Offerets atferd og påkledning bringes gjerne opp av forsvarere i voldtektssaker. Klarer de å få juryen til å assosiere offeret med den «tvilsomme typen» jente, kan veien til frifinnelse være kort.Politikerne har også kommet med forslag som bygger videre på disse holdningene at ansvaret ligger hos jenter og kvinner. Blant de har vi jentetaxier, trygghetsløyper, voldtektsalarm, selvforsvarskurs med mer. I denne kulturelle sammenhengen kan det evige fokus på kvinnenes atferd være med å forsterke negative holdninger. Mange av de som begår voldtekt er unge menn - og mange er beruset. Om politiets råd hadde fokusert på overgriperne i stedet, kunne de sannsynligvis ha påvirket holdninger positivt. Symboleffekten er viktig.Fi foreslår fem råd politiet heller kunne gått ut med:

1. Vi vil opplyse om at politiet tar alle anmeldelser om voldtekt og overgrep svært alvorlig, og at alle tilfeller blir grundig etterforsket.
2. Det gjelder også om offeret er sterkt beruset, er kledd på en måte du mener er utfordrende, eller om hun har flørtet med deg tidligere på kvelden.
3. Det gjelder også om hun blir med deg hjem, det gjelder om hun sovner hjemme hos deg eller på et nachspiel der dere begge er.
4. Det er heller ingen formildende omstendighet om du kjenner henne og mener å vite at hun har hatt mange sexpartnere før. Oslo-politiet vil etterforske grundig uansett.
5. Vil du være på den sikre siden er det lurt å be om verbalt samtykke. Pass også på hverandre, dersom noen i kameratflokken har problemer med selvkontrollen.

Et overgrep er et kjempeskille i livet, alt blir snudd på hodet. «Jeg oppfatter at samfunnet ser på en som litt mistenkelig. Det henger ved en, en slags forutsetning om medvirkning. Så tenker man jo at det her kunne vært unngått, det er min feil». Dette sier utsatte for voldtekt i en rapport fra overgrepsmottaket i Oslo. Skyld og skam er sentralt, og særlig smertefulle etterreaksjoner etter overgrep.Få tør, vil eller kan fortelle om at man har blitt utsatt. Historien om jenters kropp og seksualitet er en historie omgitt av taushet og tabuer og en historie om begrensninger på jenter og deres handlingsfrihet.Den handler også om de moralske budskapene jenter har blitt møtt med. Fi er lei av usynliggjøring av de egentlige ansvarlige. Noen voldtar, noen har et ansikt, noen går i blant oss. Vi gjør for lite for å forebygge og fører heller en politikk med sosial kontroll av jenter. Dette fører igjen til at jenters bevegelsesfrihet innskrenkes, samt deres adgang til ressurser og aktiviteter. I sum kaller vi dette en voldtektskultur. Skal vi redusere dette tallet må vi snu kulturen og gi forkjørsrett til feministisk politikk mot voldtekt. 

Fjern fedrekvoten

Fedrekvoten er ingen hellig ku. I stedet for å krangle om far skal ha 10 eller 14 uker av foreldrepermisjonen, bør begge foreldre få en individuell rett til foreldrepermisjon.Senest denne uken kunne vi lese i Aftenposten At EU-domstolen slår fast at mors arbeidssituasjon kan ikke påvirke hvor mye permisjon far skal få. Erna Solberg og regjeringen bør verken høre på NHO, Knut Arild Hareide, opposisjonspartiene eller Høyremenn for pappaperm.Alle kjemper for fedrekvotens lengde. Men nå må vi tørre, tross alle de beste intensjoner, å slippe fedrekvoten. Den har gjort nytta si. Dagens genererasjon unge foreldre kan takke APs daværende likestillingsminister Grete Berget for at hun innførte en egen fedrekvote i 1993.Den har vært en suksess. Det store flertallet av menn bruker i dag muligheten til å være sammen med egne barn. Fedrekvoten har bidratt til en viktig frigjøringsprosess. Det er vanlig at fedre velger å være hjemme og mødre velger å jobbe selv med småbarn i huset.Tross fremskritt, er det det likevel ofte økonomien som bestemmer mange familiers valg. Og i de fleste familier er det kvinner som tjener minst. Mor blir hjemme og far jobber overtid.Dette «valget» har kanskje ikke så store konsekvens for den enkelte familien der og da. Men legger vi til grunn at de fleste kvinner og menn velger slik — i sum — så fortsetter vi å feilaktig tenke at far fortsatt er hovedforsørger og mor hovedomsorgsperson i familien. Det gjør vi helt automatisk og gir grobunn til diskriminering.Alle kvinner kan potensielt rammes av diskriminering fra sin arbeidsgiver fordi de er kvinner og knyttes automatisk til morsrollen. Graviditetsdiskrimineringen av kvinner er stor i Norge. Og menn mister omsorgsmuligheter for sine barn. Så frigjøringen fra låste manns- og kvinneroller er ikke fullført med fedrekvoten. Den satt oss bare i gang med å bryte mønstrene. Det lykkes.Men tiden er her nå for å begi oss ut på en ny etappe for å komme i mål med likestillingen. Vi trenger en mer feministisk politikk for at begge foreldre kan kombinere foreldreskap og arbeid på en god måte.Vi trenger en reform av foreldrepengeordningen. Vi trenger å fjerne fedrekvoten. Vi trenger en politikk som legger til rette for flertallets av unge foreldres ønske om å dele omsorg for barn og arbeid likt seg i mellom.Vi trenger en individuell rett til foreldrepermisjon slik Mathilde Fasting, prosjektleder i Civita, foreslo tidligere i år (15. april Dagbladet). En reform av foreldepengeordningen skal ikke være billig. Det skal koste å få likestilling. Dette vil være vel investerte milliarder. Ettersom det er mor som faktisk føder barn behøver ikke far fødselspermisjon.Det er en selvfølge å ha en egen fødselspermisjon forbehold mor hvor lengde på denne er medisinsk forsvarlig. Men etter den første tiden etter fødsel, om vi virkelig vil likestilling, bør hver forelder bør få en egen individuell rett til 8 måneder permisjon automatisk.Et velferdssamfunn forutsetter at samfunnets innsats er fokusert på barn og deres beste, uavhengig av om familien består av ett, to eller flere forsørgere og omsorgspersoner. Vi må også finne forsvarlige løsninger for barn som fødes inn i familier med konflikt og vold. Der de voksnes behov ikke er forenlig med barnas, må vi skape nye løsninger som styrker barns posisjon i samfunnet.Til tross for at fedrene har siden 1978 hatt mulighet til å dele foreldrepermisjonen med mor, til tross for at fedrekvoten har endret menns bruk av foreldrepermisjonen, er det fortsatt i 2015 mødre som benytter seg av betalt foreldrepermisjon i langt større grad enn fedre. Det er riktig å fjerne fedrekvoten nå og innføre en ny ordning som frigjør menn og kvinner fra begrensende kjønnsroller en gang for alle.Teksten ble publisert i Dagbladet 28. august 2015. 

Prioriter voldtektssaker!

Feministisk initiativ ønsker å likestille voldtektssaker med voldssaker og innføre 90 dagers behandlingsfrist. Samtidig krever vi at politiet i Hordaland tar et oppgjør med skadelige holdninger.Igjen skriver bergensavisene om voldtekt. Anledningen er en av de mer sjeldne overfallsvoldtektene, som ryster alle kvinner som beveger seg i Bergen by. Voldtekt er terror – en form for terror som rammer den enkelte og som sprer frykt blant resten. Offeret sitter igjen alene med skyldfølelsen, skammen og ofte følelsen av å selv ha ansvaret.Kan vi stole på at politiet tar denne formen for terror på alvor? Er vi beskyttet?Tilnærmet straffefrihetEn av ti kvinner i Norge blir voldtatt, en av hundre menn likeså. De fleste overgripere er menn, og i de fleste tilfeller kjenner overgriper og offer hverandre fra før.Antallet anmeldte voldtekter øker. Dette behøver ikke å bety at det skjer flere voldtekter, men at bevisstgjøring har fungert og at flere faktisk oppsøker hjelp fra de som skal beskytte oss. Likevel har bistandsadvokater uttalt at de ber klientene sine tenke seg om før de anmelder en voldtekt. Grunnen? Belastningen for offeret er stor og svært mange av sakene ender med henleggelse eller frifinnelse.Sjansen for at en voldtekt ender med domfellelse er forsvinnende liten. Kun en av ti voldtekter i Norge blir anmeldte. Av disse blir mellom 75% - 80% henlagt uten oppklaring. I praksis har vi tilnærmet straffefrihet for voldtekt i Norge.Gjennomsnittlig saksbehandlingstid for en voldtektssak er vel 150 dager – eller 5 måneder. I riksmediene har vi hørt om tilfeller der offeret setter livet på vent i nesten to år. Flere har omtalt behandlingstiden som et nytt overgrep.Den lange behandlingstiden gjør det også mulig for overgriperen å begå flere overgrep – den såkalte «kjendisdanseren» i Oslo står som et skrekkeksempel.Feministisk initiativ tror ikke at strengere straffer nødvendigvis reduserer antallet voldtekter i Norge. Men vi tror at praksisen i dag, med lang behandlingstid og tilnærmet straffefrihet for voldtekt, legger tyngde til børen som allerede hviler over ofrene.Voldtekt – en hastesakHvordan kan situasjonen endres? Flere meningsbærere har tatt til orde for en 90 dagers behandlingsfrist for voldtekt- og overgrepssaker. I dag opererer politiet med en slik frist i visse voldssaker – som håndgemeng i taxikøen natt til søndag. I voldssakene med frist påpeker politiet selv at saksbehandlingstiden har vist en positiv utvikling, og at det har vært en sterk nedgang i antallet saker.Både politiet selv og Riksadvokaten stritter imot å innføre 90 dagers behandlingsfrist på voldtektssaker. I 2007 var Riksadvokaten bekymret for at en slik frist ville gjøre kvaliteten på etterforskningen dårligere. Det samme mente de i 2011.Men politiet er allerede under tidspress på slike saker. «Det er viktig at etterforskning kan iverksettes så raskt som mulig», skriver politiet i Hordaland i sin egen veileder til den som har blitt utsatt for voldtekt. Videre skriver de at «materialet må sikres raskt» og at «politiet bør snarest få opplysninger om gjerningspersonens identitet».Rettsmedisinske undersøkelser må nødvendigvis gjøres kort tid etter at overgrepet har funnet sted. I dag kan DNA-analyser gjennomføres på svært kort tid og i hastesaker kan svaret være klart i løpet av et døgn, i følge Folkehelseinstituttet.Da gjenstår åsted og overgriperens identitet. Offeret vil i de fleste tilfeller være i stand til å peke ut et åsted. De aller fleste voldtekter og overgrep begås av en bekjent av offeret. I et fåtall av sakene er gjerningspersonen ukjent, akkurat som i andre voldssaker.Feministisk initiativ ser ingen gode grunner til at politiet ikke skal innføre like frister i voldtektssaker som voldssaker. Vi håper på begrunnelser og svar fra politiet om dette.Verdig vår tillit?Hva så med holdningene – kan ofre for voldtekt stole på å bli møtt med forståelse og kompetanse fra politiet? I Bergensavisen 5. juli uttalte politioverbetjent Bente Liland følgende: «Man må ikke sette seg i en tilstand som gjør en sårbar for å bli utsatt for overgrep». Vi krever svar på om denne type holdninger, hvor ansvaret for å unngå et overgrep legges på offeret framfor overgriperen, er representativ for politiet i Hordaland.Politiet skal beskytte oss og møte oss i sårbare situasjoner. Samfunnet er avhengig av at vi har tillit til politiet. Liland gjør seg ikke verdig vår tillit med et slikt utsagn.Det samme gjelder i saken som ble kjent tidligere i år, hvor en ung gutt ble møtt med latterliggjøring etter å ha ringt inn og varslet et voldtektsforsøk. Utilstrekkelig opplæring, påberopte politibetjentene seg. Uegnet, kaller vi det.Feministisk initiativ nekter å godta holdningene som kommer til uttrykk i disse to eksemplene. Slike holdninger skader – og de kommer fra dem som skal beskytte oss.Nødvendig kompetansehevingI valgprogrammet vårt tar vi til orde for et likestillingssenter, enten i kommunal eller fylkeskommunal regi. Likestillingssenteret skal ha ansvar for å heve kompetansen i likestillingsarbeid og antirasisme i alle offentlige instanser – politiet inkludert.I dag får blant annet politiet tilbud om Rosa Kompetanse Justis, et undervisningstilbud utviklet av LLH, med sikte på at den enkelte politimann- og kvinne blir tryggere i møte med LHBT-personer og sørger for god ivaretagelse i møtet med politiet.Vi ønsker et lignende undervisningstilbud med et interseksjonelt perspektiv på voldtekt og overgrep. Dette inkluderer voldtekt i nære relasjoner, voldtekt der offer og overgriper er av samme kjønn, voldtekt av LHBT-personer, voldtekt mot mennesker i prostitusjon, voldtekt av barn og ungdom, voldtekt av eldre, voldtekt av ofre med flyktning- eller asylsøkerstatus og voldtekt av mennesker med funksjonsvariasjoner.Ta voldtekt på alvor!Feministisk initiativ går til valg på en trygg og ansvarlig by. Frihet fra vold er en grunnleggende menneskerettighet. Vår misjon er å forebygge – kampen mot voldtekt begynner ikke på politistasjonen. Seksuell grensekunnskap må formidles på helsestasjonen, i barnehagen, i klasserommet og videre inn i voksenlivet.Men når en voldtekt eller et overgrep faktisk har funnet sted krever vi at politiet tar voldtekt på alvor. Å innføre en 90 dagers behandlingsfrist kan være et steg på veien – samtidig som politiet tar en grundig titt på sine egne holdninger og praksis.Se også Kripos´rapport om voldtektssituasjonen 2014, publisert i mars 2015.Se også Riksadvokaten om straffesaksbehandling i politiet første tertial 2015.En forkortet versjon av denne teksten ble publisert som kronikk i Bergens Tidende 05.08.15.

Feministisk timinuttersby

Asfaltpartiene har sittet lenge med makten. Tiden er inne for en feministisk byutvikling, mener Feministisk initiativ Bergen. Vi vil bygge timinuttersbyen!Byutviklingsdebatten i Bergen den siste tiden hatt et overveldende fokus: Asfalt. Når vi spør hvorfor, er svaret alltid det samme: Asfaltpartiene Ap, Høyre og Frp. Deres nøkkel til frihet er bil og vei. Like tydelig som at byen og fylket har fått mengder med asfalt, har borgerne tapt noe på veien.Mer vei skaper større avstand mellom mennesker. Vi er i ferd med å bygge et fylke for isolasjon og ensomhet, ikke et fylke for møteplasser og fellesskap.Bergen er dårligst på fortetting blant de ti største bykommunene i Norge. UN Habitat mener at den optimale byen skal inneholde 15 mennesker pr. mål. Bergen sentrum har i dag litt i overkant av åtte, Fyllingsdalen rundt seks.Når vi bygger byer og samfunn med feminismen som verktøy, inkluderer vi flere. En feministisk byutvikling tar hensyn til både tidsklemme og rullestol, til lommebok og kulturutveksling. Byen skal bygges slik at alle skal ha like muligheter til å leve gode og likestilte liv. Du skal ikke være avhengig av bil for å komme deg til jobb og skole. Hudfargen din skal ikke være et hinder når du skal finne deg et sted å bo. Rullestolen din skal kunne ta deg helt frem til målet ditt. Dårlig byluft skal ikke hindre deg i å bevege deg fritt utendørs.Gode byrom skapes hvor folk møtes. Ballbaner og folkekjøkken for internasjonal matutveksling er blant de beste møteplassene vi har. En feministisk byutvikling vil gjøre Bergen til en mer tilgjengelig by, der folk når det de trenger til fots, på sykkel - og i rullestol.Den berømte tidsklemma er ikke kjønnsnøytral. Vi vil ha timinuttersbyer, der alt vi trenger i hverdagen ligger i gangavstand innen ti minutter. Det er ikke nytt i verdenssammenheng, ikke engang i norsk sammenheng. I Stavanger går Høyre til nyvalg på en plan om å bygge sin by etter denne modellen.Timinuttersbyen vil gi et mer likestilt familieliv. Jobb, skole, barnehage, handel - vi bruker for mye av tiden vår på å sitte i bilen og se nervøst på klokken. Hvem bringer og henter? Hvem skal handle i dag? Rekker jeg løftet om å lese på sengen? Rekker jeg å ta en kopp kaffe med bestemor? Timinuttersbyen gir mer tid til samvær.En kompakt timinuttersby er også en mer klimavennlig by. Dårlig luftkvalitet rammer særlig de av oss med svakere helse, men ingen skal måtte bli hjemme fordi bilene fortsetter å forpeste byluften!Timinuttersbyen er ikke svaret på alle våre visjoner. Mye mer må snus og vendes på. Vi må fjerne eksisterende «gettoer» der kommunale boliger ligger i klynger, og hvor sterkt traumatiserte flyktninger bosettes vegg i vegg med tunge rusmisbrukere. Vi må bygge langt flere boliger for dem som ikke har egne midler til å huse seg selv og sin familie i dagens knallharde boligmarked. For å oppnå dette kan vi ikke lenger stå med luen i hånden og fri til små lokale utbyggere.10 punkter for en feministisk byutvikling:

1. Vi vil stille krav om at det skal finnes skoler, barnehager, eldreomsorg, lekeplasser, ballspillarenaer og kollektivtilbud – før vi tillater nybygg.
2. Vi vil stille krav til at alle utbyggere, store som små, setter av en viss prosent av sine boenheter til dem som står i kø for å få kommunal bolig.
3. Vi vil ta tilbake planleggingsmakten ved først å kutte antallet dispensasjoner.
4. Vi vil flytte godsterminalen, rive Bygarasjen og fjerne Dokken som havneområde.
5. Vi vil ha flere bilfrie soner, blant annet på Klosterplassen på Nordnes.
6. Vi vil ta i bruk allmenningene våre som fellesareal for folk og frivillighet - se til Os!
7. Vi vil omdisponere parkeringsplasser slik at tiltak som Bildeleringen kan overta disse. Ulike former for sosial delingsøkonomi må inn i byplanleggingen fremover.
8. Vi vil ha trygge sykkelveier og gode parkeringsmuligheter for sykkel.
9. Vi vil vekke til live døde grøntarealer og skape liv - la oss begynne med Slettemarkene!
10. Vi vil utvise nulltoleranse for diskriminerende reklame i byrommet.

Kommer Feministisk initiativ inn i bystyret etter valget i høst, er det denne byen vi vil tegne og tale om. Det er på tide å se Bergen med rosa briller!Les også om Feministiskt initiativ (Sverige) sin samfunns- og boligpolitikkLes også Håvard Haarstad og Tarje I. Wanwik ved UiB sin kronikk «Vi trenger 10-minutters-byer»Les også Kommunal rapport om gangbare byerKronikken er skrevet av talspersonene Hanne Beth Takvam-Borge og Anette Basso. Opprinnelig publisert i Bergens Tidende 02.06.15.

Jo, vi trenger Feministisk initiativ

Lanseringen av Fi bunner ikke i et brennende ønske om å dytte inn enda et parti i norsk politikk. Vi gjør det fordi vi må.Ap i Bergen har nå ferdigstilt partiprogrammet sitt for 2015- 2019. Et raskt søk viser at programmet ikke nevner likestilling med et eneste ord. Vi i Feministisk initiativ (Fi) frykter det bunner i at Ap ikke forstår alvoret i at horder av unge kvinner og menn føler utviklingen på likestillingsfeltet i beste fall har stoppet opp, i verste fall har tatt et skritt tilbake.I Fi baserer vi verdiene våre på grunnprinsippet om at hvert enkelt individ skal ha like mye makt til å påvirke samfunnet og sitt eget liv. Vi bruker en utvidet tolkning av begrepet feminisme og ser alle former for undertrykkelse samlet, fordi de virker samlet.Lanseringen av Fi bunner ikke i et brennende ønske om å dytte inn enda et parti, eller mer retorikk, i norsk politikk. Vi gjør det fordi vi må. Vi gjør det i håp om at våre småsøsken, barn og nabobarn skal få vokse opp i en friere by, et friere land, som frie individer.Det er enkelt å lese at Bergen Ap ikke har hatt likestilling i ryggmargen da de formet sitt program. Vi frykter de er mette på en problemstilling de ikke mestrer å møte. Eller et politisk frieri til KrF, et parti hvis politikk later til å ha omfavnet kjernefamilien anno 1950 på linje med kristendommens budskap om medmenneskelighet. Eller til Miljøpartiet, som her i vest ønsker å innføre en lokal kontantstøtte for å holde bergenskvinner sysselsatt med smårollinger og kjøkkenpuslerier fremfor innovasjon, grønn vekst og inntektsskapning.Bergen Høyres valgprogram har foreløpig ikke sett dagens lys, men etter å ha lest Oslo Høyres program, finner vi lite å glede oss over. Ett sted er likestilling nevnt, i en samlebolk med andre fine ord som inkludering, likeverd, og mangfold. Vi finner lite av substans som beskriver hvordan de fine ordene skal bli mer enn bare ord. Vi håper inderlig at Bergen Høyre har sett nærmere på hva som møter dagens oppvoksende generasjon. Bildet er ikke like vakkert som utsikten fra ordførerens kontor.Den norske videregående skolen er blitt en skole som egner seg for jenter, ikke gutter. Forskjellen mellom gutter og jenter er stor i alle land, men ekstra stor i Norge. Under halvparten (48 prosent) av guttene fullfører på normert tid. Barnehager og barneskoler har en betydelig overvekt kvinnelige ansatte; henholdsvis 90 og 80 prosent. Hva som skjer i dette møtet mellom kvinner og guttebarn, støvsugd for mannlige rollemodeller, som bidrar til at gutter faller ut av skolen, vet vi ikke nok om. Vi vet at det ikke kan ignoreres.Blant unge gutter og jenter hører vi stadig historier om umuligheten i å leve opp til reklame- og pornoindustriens kroppsidealer. Vi ser en oppvoksende generasjon med avstandsforhold til naturlige kropper og nakenhet. Vi ser at seksuell trakassering, hets og undertrykking øker i omfang.Vi ser at i det øyeblikket et par venter barn, blir kvinnen omfavnet av helsevesenet, som står parat til å lære opp og støtte den blivende mor. Vi ser at far eller partner i beste fall overses, i verste fall fremmedgjøres i møtet med livets viktigste oppgave.Ikke et eneste sted i Norge finnes et eget krisesenter for kvinner i aktiv rus/psykiatri. Ei heller for menn i samme situasjon - til tross for at krisesenterloven fastslår at hver kommune skal sørge for et krisesentertilbud for alle. Vi har krisesentre flere steder i Norge, også i Bergen. Men alle de er ment å skulle huse voldsutsatte kvinner, menn og deres sterkt traumatiserte barn. Det sier seg selv at disse barna ikke får tilflukt, trygghet og ro i hus med beboere som agerer i rus og psykisk sykdom. Krisesentrene er til for friske mennesker i en syk situasjon.Realiteten er at det ikke finnes et likeverdig tilfluktssted for syke mennesker i en syk situasjon. Det brutale at vi ikke finner politisk vilje til å skape det.Når Fi nå utarbeider et valgprogram, begynner vi med å identifisere barrierene som låser oss i gitte roller. Denne måneden starter vi vår lyttetur, en rundtur for å lytte til organisasjoner og instanser som representerer og møter Bergens befolkning daglig. Når valgprogrammet lanseres, er målet at vi skal ha identifisert problemene og samlet tiltakene som i størst grad vil utjevne makt og gi oss en mer likestilt by. Sett med våre øyne, er det ingen andre som gjør det.Trykket i Bergens Tidende 19. april 2015

Derfor stifter vi Feministisk Initiativ

Vi ønsker at den feministiske bølgen som nå skyller over Norge skal fosse inn i maktens korridorer. For å gjøre det trenger vi å være et parti som favner bredt og starter på nytt.Manglende likestilling er et globalt problem. I Norden eksisterer det en myte om at vi mer eller mindre har oppnådd likestilling og frihet fra diskriminering. Fakta om blant annet lønnsforskjeller og menns vold mot kvinner forteller oss noe annet.For fortsatt lønner det seg å være mann. Kvinner tjener 85 kroner for hver 100-lapp menn tjener. Det tallet har vært mer eller mindre stabilt siden 1997. På kampanjen Taushet Tar Liv sine hjemmesider kan vi lese at hvert fjerde drap i Norge i perioden 1991 til 2011 var en kvinne drept av sin partner eller eks-partner. Den internasjonale kampanjen 16 dager forteller at en av fem kvinner i Norge har blitt utsatt for vold av en partner. Vi er langt fra et likestillingsutopia som Norge ofte tas til inntekt for. Likevel ser vi på langt nær nok tiltak rettet mot å bekjempe menns vold mot kvinner, sexisme, rasisme og diskriminering.

Feminisme er fredspolitikk. Feminisme er arbeidslivspolitikk.

Feministisk initiativ trengs for å demme opp under denne savnede og underprioriterte dimensjonen i norsk politikk. Vi trenger en kraft som problematiserer og utfordrer kjønnsmaktordningen, heteronormativiteten og hvordan dette inngår i formingen av andre komplekse maktstrukturer. Strukturell diskriminering gjennomsyrer nær sagt alle deler av samfunnet og kan derfor ikke ses på som en særinteresse.Den feministiske bølgen skal fosse inn i maktens korridorer.Ved å ha feminisme som det styrende perspektiv, vil vi oppnå en mer inkluderende og systemkritisk politikk, bedre egnet til å endre de strukturene som diskriminerer. Her kommer de andre partiene ofte til kort.Den rødgrønne regjeringen gjorde en del bra, for eksempel barnehageutbygging og utvidet pappaperm. Det var imidlertid omtrent null framgang på viktige saker som likelønn, voldsbekjempelse, økt kvinneandel i maktposisjoner og kampen mot skjønnhetstyranniet. Dette er selvsagt ikke ting som kan forandres ene og alene fra regjeringskontorene, det krever dyptgripende ideologiske og kulturelle endringer. Den store debatten om kjønn og makt som sårt trengtes ble imidlertid aldri startet. Kvinnebevegelsen, som kunne spilt en nøkkelrolle, fortsatte å være ekstremt underfinansiert sammenliknet med resten av sivilsamfunnet.Fi er viktig for å få de etablerte politiske partiene til å ta feminismen mer på alvor.Fi er viktig for å få de etablerte politiske partiene til å ta feminismen enda mer på alvor. Det er først nå SV har synliggjort feminisme som en egen hovedsak i partiprogrammet. Det er selvfølgelig positivt, vi feminister ønsker at alle partier skal ta feminisme og likestilling på alvor.Oppfattes Fi som en trussel som kan stjele stemmer fra andre partier, betyr det at vi løfter politikk de andre partiene ikke klarer å formulere. Hvis SV, Rødt og Ap er så flinke feminister som det de påstår, ville ikke Fi blitt ansett som en trussel. SV og Rødt er partier under eller nær sperregrensa – argumentet om ikke å svekke venstresida kan dermed rettes tilbake til dem: Hvorfor slår de seg ikke sammen med andre partier for å hindre at venstresida svekkes?Grunnen til det er nok mye den samme som vi har for å etablere Fi: Vi mener de andre partiene ikke fremmer de sakene vi er opptatt av godt nok. Høyrepartiene i Norge er dessuten dårligere på feminisme enn tilsvarende partier i for eksempel Sverige. Den blåblå regjeringen har fremmet politikk for å reversere likestillingen på flere områder. Vi mener dette skaper potensiale for FI til å appellere til feministisk innstilte velgere som ikke vil stemme på de tradisjonelle venstrepartiene.Knus heteronormativitetenDe etablerte partiene har lenge latt feminisme spille en birolle i sin politikk. Selv om noen partier har fornuftige formuleringer om feminisme i sine programmer, blir dette i praksis gjerne nedprioritert og ansett som mindre viktig enn andre «tunge» saker. De bygger sin idé om feminisme og likestilling på mangelfulle oppfatninger av makt og snevre perspektiver på kjønn, klasse og sosial bakgrunn. Andre kategorier enn kvinne, mann, hetero, homo og lesbisk nevnes vanligvis ikke.Feminisme er grunnleggende antirasistiskDer de nevnes, fremstår det som et avvik fra «normen». At partiene usynliggjør utradisjonelle identiteter og andre måter å leve på, påvirker holdningene i majoritetsbefolkningen. Vi trenger et parti som kan tale disse gruppenes saker på deres egne premisser, uten å anvende de standardiserte kategoriene vi så ofte plasserer mennesker inn i.Jo, det er en helhetlig ideologiFeminismen er en ideologi med et begrepsapparat og analyser som kan føre oss videre. Med analytiske ressurser tuftet på det vi kaller «interseksjonell feminisme», det vil si å se ulike former for undertrykking og diskriminering i sammenheng, kan vi lettere nå målet om at alle mennesker skal ha reelt like muligheter uansett kjønn, kjønnsidentitet, tro, hudfarge, etnisitet, funksjonsvariasjoner, seksualitet, alder, klasse og statsborgerskap.Feminisme er fredspolitikk. Feminisme er arbeidslivspolitikk. Feminisme er grunnleggende antirasistisk. Feminisme er solidaritet med menn og kvinner i andre land. Vi trenger et feministisk parti som er sentrert rundt feminisme og som ikke nedprioriterer disse sakene når det virkelig gjelder.I Sverige har FI klart å få nesten samtlige partier til å kalle seg feminister, og Stefan Löfven sin nye regjering har proklamert at de er en feministisk regjering. Uten FI hadde ikke dette vært mulig. Vi ønsker at den feministiske bølgen som nå skyller over Norge skal fosse inn i maktens korridorer. For å gjøre det trenger vi å være et parti som favner bredt og starter på nytt.